Bøyningssystemet

verb

I 2-3 årsalderen oppdager barna fortidsformene til verb som -te og -de, for eksempel «gådde» eller «jidde». Barna søker alltid etter systematikk og regler, og det fører ofte til at barna over-generaliserer. For eksempel når barn bruker en bøyningsregel som ikke passer til ordet. Eksempelvis «å bite» bøyes «beit», men anvendes denne regelen til ordet «spise» blir det «speis».

Det er det viktig at de voksne ikke retter på barna, fordi når barnet har oppdaget at bøyningsregelen ikke fungerer endrer de på regelen sin. Det de voksne bør være bevisst på er hvilket språk de selv bruker slik at barna får høre ordene riktig bøyd i naturlig sammenheng. Ved å være bevisst sitt eget språk kan pedagogen sørge for at barnet får varierte erfaringer med bøyningssystemet.

Substantiv

Barna oppdager på samme måte som med verbene bøyningsmorfem knyttet til substantiv. De lager sine egne regler og bruker et kjønn istedenfor tre kjønn. Dette er også et eksempel på overgeneralisering og varer som regel i en kort periode. I Stavanger kommer dette mye mer fram da de bruker mye av hunkjønnsformen på mange ord som ikke er hunkjønns ord. For eksempel vil de i Stavanger området si «dørå», i motsetning i resten av Norge som sier «døren». Barna pleier også å overgeneralisere når de har oppdaget eiendomspronomen, og bruker ofte bare en form til alle substantiv. For eksempel «huset min». Barna bruker litt lengre tid på å endre på flertallsregelen sin knyttet til substantiv som bytter vokal i flertall. For eksempel en hånd – alle hendene, da vil barnet gjerne si alle håndene.

Adjektiv

Når barna skal gradbøye adjektiv er det lett å se at barna søker etter systemet, og at de i en lengre eller kortere periode følger sine egne grammatiske regler. For eksempel når barna tar i bruk -ere-endelsene bruker de denne regelen med alle adjektiv. Ett eksempel på dette kan være «småere» istedenfor «mindre» eller «gamlere» istedenefor «eldre».

Pedagogen bør vite at det å mestre bøyningssystemet i barnehagesammenheng er i henhold til talespråket. Den lokale dialekten på de aller fleste steder skiller seg fra skriftspråket (bokmål/nynorsk), og har som regel andre endelser. Som tidligere nevnt har for eksempel barna i Stavanger området -å-ending på hunkjønnsord.

Litteratur:

Høigård, A. (2013). Barns språkutvikling: Muntlig og skriftlig (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget.